Mitt Finnmark

På grunn av en lengre juleferie har jeg ikke fått med meg Tanas rekordlange kommunestyremøte som ble refert i Finnmarken den 17. desember, derfor sen reaksjon.
Hele 14 timer varte et k-styremøte i Tana, skriver Finnmarken. Tidene har ikke endret seg nevneverdig siden siste del av 1980 tallet da undertegnede som journalist i avisa Ságat dekket de fleste k-styre møtene på den tida. Jeg mener at rekorden ikke er 14, men svimlende 19 timer. Det er imidlertid godt mulig at erindringen er helt feil, men det var i alle fall flere slike ”rekordmøter” i nevnte periode. Det som var, eller som åpenbart fremdeles er aktuelt, er at k-styre møtene i Tana kunne være et mareritt av kjedelige, langtrukne innlegg, der representantene kunne ta ordet bare for å si, i ymse omstendelige vendinger, at de var enige med den eller den. Den verste saken var imidlertid kommunestedsnavn skilt-saken: Skulle det samiske navnet Deanu stå øverst eller nederst på skiltet? Jeg tror navneskiltsaken verserte på k-styrets sakskart i to år før man endelig kom fram til et sluttresultat. Små ubetydelige saker kunne man bruke timevis på å debattere, mens større saker – som journalistene på forhånd trodde ville avstedkomme heftige debatter med der tilhørende overskrifter i respektive aviser – ofte ble gjennomgått med en harelabb.
Men la oss holde oss til 17. desember og 14 timers møtet: Spørsmålene man kan stille seg er om saker som blir trukket gjennom en malstrøm av endeløse debatter og replikker, får riktig behandling? Blir ikke folk slitne, trøtte og lei? Brukes det ikke for mye ineffektiv tid på disse ”rekordmøtene” som kanskje heller burde bli tilført litt mer fart og dynamikk? Og det kan vel saktens også hende at noen kanskje gir blaffen i å komme med viktige poeng bare for å bli ferdig med saken.
Når man leser om politiske møter som er så lange at delegatene må legge seg nedpå, så kan det ikke være fristende for en politikerspire å si ja til å stille for eksempel på en nominasjonsliste.

Er alle momentene kommet frem i søkelyset på hva som er den egentlige og reelle grunnen til at innføring av datalagringsdirektivet i EU/ EØS-landene er så viktig? Jeg tillater meg å tvile på det.
Grunnen til min tvil er direktivet åpner for at visse grupper kan bli unntatt fra å være omfattet av direktivet slik jeg har oppfattet det.

I spørsmålet om ja eller nei til implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk lovgivning, burde det/ bør det politisk være et skille mellom de rød-grønne partiene på den ene siden, og høyrepartiene på den andre siden. Det er det ikke i dag – fordi Arbeiderpartiet har stilt seg på politikkens høyreside (EU sin side) i dette spørsmålet.

Venstresiden i politikken, har tradisjonelt kjempet for ytringsfrihet, demokrati og demokratisk styring, kontroll og revisjon av lov og rett, og demokratisk samfunnsutviklingen generelt. Datalagringsdirektivet er sånn sett et langt skritt i feil retning.

Litt tidligere i år (i fjor?) hadde vi en sak i mediene hvor det het at nå kan det “nøytrale” landet Sverige overvåke norsk internettrafikk mot utlandet, fordi at senderforbindelsene “tilfeldigvis” (og hvor tilfeldig er det at den plassert der?) går gjennom Sverige.

Det å kunne foreta overvåking, krever et system – både nasjonalt og internasjonalt – med tillit i befolkningen. Der er vi ikke pr i dag!

Overvåkning av arbeidstakere?
Nylig kom det frem, i en sak knyttet til den amerikanske ambassaden i Oslo, at personer – enkelte med bakgrunn i politiet – på oppdrag av amerikanske myndigheter, har drevet ulovlig overvåking av nordmenn. Vi kan altså ikke ha tillit til egne folk – ikke engang personer med embetsbakgrunn innen politiet– mot at enkelte kan drive aktiv overvåking på våre egne innbyggere på vegne av fremmede nasjoner (money talks). Da er det min påstand at veien er meget kort for enkelte – som mot penger/ fordeler – kan få seg til plante uriktige/ falske beskyldninger mot enkeltpersoner. Kanskje også utpressingssaker som ytterste konsekvens.

Ikke nok med det; Nylig fremgikk i mediene at USA nekter sine egne statsansatte tilgang til WikiLeaks. I det ligger det en undertone av overvåkning av ansatte (arbeidstakere). Og her ligger min største bekymring – på sikt. Internasjonal overvåking av arbeidstakere og fagorganiserte.

Ser man rundt i verden hvordan politikkens høyreside gjør alt som står i deres makt for å nedkjempe fagbevegelse/ tiltak mot dannelse i av fagbevegelse – er det grunnlag for bekymring på dette området.
I enkelte land forfølges, fengsles, tortureres, eller sågar drepes fagforeningsledere.
I høyresidens kamp mot fagbevegelsen, kan overvåking enkeltpersoner generelt, og opprettelse av datalagringsmuligheter, så absolutt gi nye muligheter som er ufordelaktig for arbeidstakere og fagorganiserte.

Datalagringsdirektivet og terroranslagene mot USA 11. september 2001
Hele EUs datalagringsdirektiv har en ettersmak av 9/11 i USA, for under dekke av begrepet “terror/ fare for terror”, så synes alt å være tillatt – inklusive uredeligheter. Da gjelder ikke lengre begrepene demokratisk ytring, styring, kontroll og revisjon, eller menneskerettigheter og/ eller folkeretten.

Hver gang ytringsfriheten og demokratiske rettsprinsipper er blitt utfordret USA opp igjennom tidene – har ytringsfriheten og demokratiske rettsprinsipper vunnet frem i de kampene. Dvs helt til terrorhandlingene mot USA – det såkalte 9/11 fant sted – da mistet USA evnen til å ha et rasjonelt forhold til så vel ytringsfrihet – som demokratisk rett! Opprettelsen av fangeleiren på Guantànamobasen på Cuba (og torturkamre andre steder i verden), hvor folk holdes fanget uten ved lov og dom. Og fabrikkering av uriktige bevis om masseødeleggelsesvåpen som grunnlag for å gå til krig, er eksempler på det.

Ytringsfrihet, objektiv nyhetsformidling, og varsling av ureglemessigheter er på nytt kommet i søkelyset igjen, som følge av offentliggjøring av dokumentasjoner på nettstedet WikiLeaks.
I stedet for å forsøke å rette opp igjen forhold som uredelighet, feilrapportering, og kritikkverdige forhold (brudd på menneskerettigheter/ folkeretten), velger USA å legge all sin aggresjon på Julian Assange og WikiLeaks. Blant annet gjør tidligere visepresidentkandidat i USA, Sarah Palin et nummer av dette, og sammenligner WikiLeaks-avsløringene med terrorhandlingene til Al-Qaida, og vil ha Julian Assange (i WikiLeaks) dømt etter de samme lovene – dvs terrorlovene (lukter Guantánamo-prosesser her?).
USAs utenriksminister, Hillary Clinton, fordømmer også WikiLeaks i meget sterke ordelag.
Spørsmålet er; Er det WikiLeaks sin skyld at USA ikke evner å passe på egen informasjonen, og er det forbundet med straffbar handling at den demokratiske verden – gjennom varsling – blir gjort kjent med hvor bøllete blant annet USA oppfører seg i verdenssamfunnet?

Argumentene som anvendes for å få forståelse for implementering av datalagringsdirektivet
Hovedargumentet for å få implementert datalagringsdirektivet i norsk lovverk, er som nevnt kampen mot terror. Det skal skje som et tillegg til eksisterende virkemidler (blant annet overvåking/ etterretning på rettslig grunnlag) – som for øvrig ser ut til å fungere utmerket godt.

Dersom det blir kjent, og godkjent at datalagringsdirektivet blir brukt i kampen mot ”terror” – hvor mange potensielle terroraksjonister vil da benytte de internettjenestene, med den risikoen som det medfører å bli overvåket? Risikoen for å bli avslørt – er da betydelig større. Min spådom er at cyberkrig mot enkelte nettsteder da vil være en motreaksjon. Og spørsmålet er; Lar cyberkrigen seg stoppe? Vil den teknologiske utviklingen hele tiden kunne være i forkant av aktive cyberkrigere?
Dette vet EU. Derfor tror jeg at EU har et annet motiv for å implementere datalagringsdirektivet enn ”bare” krigen mot terror.

Nylig gikk justisminister Knut Storberget ut og brukte avsløringer om barneporno som et tilleggsargument for å implementere datadirektivet i norsk lovverk. Også på dette området ser det ut til at man har gode virkemidler i avsløringen av kriminelle nettverk (også mot barneporno) – uten å ha et datalagringsdirektiv i bånn.

Oppsummert
Jeg føler at argumentene for å få implementert EUs datalagringsdirektiv er for tynne, og at det kan ligge andre motiver bak. Det er vanskelig å finne ut konkret hvilke motiver det kan være.
Det at USA vil overvåke alle offentlig ansatte (arbeidstakere) – for å avsløre om noen kikker på WikiLeaks – viser i hvert fall at det kan være flere/ andre grupperinger enn potensielle terrorister – som er det egentlige målet for overvåkingen.

Opprettelse av Datalagringsdirektivet kan like gjerne medføre at blir anvendt til å overvåke hvem som kontakter fagforeninger/, hvem som involveres i lovlige arbeidskonflikter, hvilke politiske partier man er medlem av/ sympatiserer med, kontakter mot offentlig tilsyn (avsløring av varslere), kontakt med frivillige organisasjoner osv. Sånn sett kan datalagringsdirektivet sette hele demokratiet, og demokratiske beslutningsprosesser, langt tilbake.

Innføring av datalagringsdirektivet er i hvert fall ikke noe som er et folkekrav i befolkningen, og jeg opplever direktivet som elitens og høyrepolitikernes verk – som det høyreorienterte EU forsøker å prakke på oss gjennom EØS-avtalen. Derfor finner jeg det merkelig at det ikke er en sterkere motstand mot direktivet på den politiske venstresiden!

I dette spørsmålet trengs i hvert fall en bredere, og demokratisk folkedebatt – ikke minst for å få belyst flere sider i saken – og konsekvenser ved eventuell implementering av direktivet.

Julian Assange og WikiLeaks er erklært, og sammenlignet, som like ille i sin atferd som de verste terrororganisasjonene – og det av høytstående amerikanske politikere og myndigheter. I tillegg har uttrykk som mistanke om spionasje (landsforræderi) vært nevnt i debatten.

Etter datoen 11. september 2001, viser det seg at spørsmål om rettssikkerhet, demokratisk lov og rett og folkeopplysning, og respekten for folkeretten opphørte å eksistere i USA. Alt under dekke av begrepet ”terror”. Ikke bare i USA, men USAs allierte har stilletidende akseptert denne rettstilstanden, og har medvirket til at denne utviklingen kunne skje og fortsatt skjer.

Ulykken for USA og de allierte, er at WikiLeaks og Julian Assange dukket opp. De gav dokumentasjon på mange forhold som man bare har ant – eller trodd. Mens USA og deres allierte i mange saker baserer sin folkeopplysning på tvilsomme ”sannheter” og løgner (eksempelvis de forfalskede bildene om produksjon av masseødeleggelsesvåpen som alibi for innvadere Irak), så legger WikiLeaks frem en annen virkelighet – en annen sannhet. Tvilsomme ”sannheter” og løgner egner seg etter mitt syn lite som virkemiddel til å forebygge ufred, krig og terror.

WikiLeaks har avslørt hvordan USA overvåker, og hvilke metoder som anvendes for at USA skal ha ”kontroll” over det meste – til og med over sentrale personer i FN. I tillegg har WikiLeaks avslørt massedrap, krigshandlinger i strid med folkeretten, tortur, korrupsjon, tilfeldig synsing ved overvåkinger og manipulasjon mot enkeltpersoner/ maktpersoner. Et skremmende bilde som gjør inntrykk på de aller fleste.

Norge har, gjennom norske virksomhet (Aker/ Kværner), dessuten aktivt bidratt til oppbyggingen av fangeleiren Guantánamobasen – hvor folk holdes fanget og tortureres uten ved lov og dom – som en del av dette spillet.

Resultatet av USAs og de alliertes urasjonelle reaksjoner mot WikiLeaks og Julian Assange etter avsløringene, er at det har oppstått en intensivering av cyberspacekrigen på datanettene. Noe det sikkert vil bli mer av dersom USA og de allierte tenker seg grundig om i fortsettelsen av saken mot WikiLeaks og Julian Assange. Jeg håper at ikke WikiLeaks-saken medfører/ forårsaker at vi får mer overvåking av uskyldige, samt mer forfølgelse av enkeltpersoner rundt om i verden. Det er et storr tankekors om så skjer.
USA og de allierte er åpenbart av den formening at ved å ramme Julian Assange i en eller annen form, så tror de at WikiLeaks blir rammet. Her tror jeg man kraftig har undervurdert hva man virkelig kan forvente seg i fremtidens former for cyberspacebruk. WikiLeaks-saken handler også om ytringsfrihet og retten til den!

USA trenger nå syndebukker i kjølvannet av WikiLeaks-avsløringene. Bradley Manning, soldaten som står tiltalt for å ha lekket om lag 250 000 dokumenter, er en av dem. Julian Assange er den andre – som offentliggjorde dokumentene – og vil fortsette å gjøre det. Når WikiLeaks så grundig har dokumentert USA og de alliertes arbeidsmetoder i blant annet Irak og Afghanistanskonflikten – så kan man bare ane hva slags metoder som vil bli anvendt ovenfor Assange om USA får ham utlevert. Hvilken behandling Bradley Manning – i USA – kan vi jo bare ane, men man trenger ikke mye fantasi for å forstå at den er ikke god!

Det at det er reist tiltale mot Julian Assange i Sverige reiser noen interessante spørsmål. Hvorfor ble Sverige valgt ut som land for å forsøke å kneble Julian Assange? Jo en forklaring kan være at det skyldes at Sverige er pr definisjon et ”nøytralt” land. Underforstått at de vil ikke gjøre noe ”galt”. Å legge ut feller i et ”nøytralt” land – kan virke troverdig. I tillegg har man valgt beskyldninger om voldtekt – en sak som generer en tankegang hos mange om at det kan ha skjedd, like mye som det ikke har skjedd (dvs at det er en felle). Denne type feller er blitt anvendt før i politiske spill.
(Vi vet jo hvordan norske myndigheter eksempelvis har gått frem i andre saker med å legge feller for personligheter som Arnold Juklerød, Synnøve Fjellbakk Taftø, og Gerd Liv Valla.For sistnevnte benyttet man seg sågar av anonyme kilder for å få det ”riktige” svaret, og man benyttet ”villige” personer fra advokatstanden – dvs forsvarerstanden, domstolene – den dømmende myndighet, og psykiatrien – teorimakerne).

Det andre er spørsmålet er; Hva slags avtaler er inngått mellom det ”nøytrale” Sverige og USA i denne saken? Eventuelt hvilke avtaler som er gjort om mulig utlevering av Julian Assange til USA – til et land som under dekke av terror er blitt et mer eller mindre rettsløs samfunn for de som rammes av dette uttrykket.

Det tredje spørsmålet er; Hva gjør (som belønning) de om hevder voldtektsanklager – om et år eller mer?

Det heter seg at ”alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist i en straffesak”.
Julian Assange/ WikiLeaks sine bankkonti er sperret. Når har det skjedd tidligere – i vestlig demokratiske land – at bankkonti er blitt sperret som en konsekvens av beskyldninger om voldtekt (for det var etter at disse beskyldningene ble kjent at kontosperringene fant sted)?
Her er et norsk firma innblandet igjen – for å få sperret kontiene til WikiLeaks – slik det nylig fremgikk nyhetene.

Det store spørsmålet er hvorvidt Julian Assange overhode kan stilles til ansvar for at USA sine egne innbyggere lekker informasjon? Og kan man straffe personer som varsler om overvåking i form av et lands selvtekt – mot folk i andre land, og for begåtte krigsforbrytelser? Og ikke minst offentliggjøring av hvem som står bak slik overvåking og krigsforbrytelser. Slike avsløringer er sundt for demokratiet!
WikiLeaks har – etter mitt syn – fått frem opplysninger som viser hvordan man kan forebygge ufred og krig, mer enn noen annen. De bør være en høyaktuell kandidat til å motta neste års Nobels fredspris. USA har i hvert fall fått et kjempeproblem med å gjenreise tilliten – etter at de selv har misbrukt den.

Det store spørsmålet nå er hvordan vil den fremtidige internasjonale politikk og vår utenrikspolitikk vil bli forvaltet i fremtiden? Vil vi få mer åpenhet, demokrati og samarbeid bygd på tillit, eller vil få mer brukt av frykt og makt(misbruk) – dvs videreføring av George W Bush-linjen, eller vil få enda mer hemmelighold, løgn og forbrytelser mot menneskeheten?
Mye av svaret på det vil vi få når vi ser hva slags utfall anklagene mot WikiLeaks og Julian Assange vil få, og hvordan varsleren (hvis han er det da) Bradley Manning blir behandlet! Svaret vi får på det – vil avdekke om vi fortsatt får et lov- rettssystem, og en rettsikkerhet, bygd demokratisk folkerett, eller hvorvidt makt, selvtekt, løgn og forfalsknerier skal styre samfunnsutviklingen internasjonalt. Hvilken behandling Assange og Manning får av myndighetene – vil også sende et viktig signal til krigs- og terrororganisasjoner, som det fortsatt er like viktige å bekjempe.

Helsedirektoratet mener at det er tryggere med få sykehus i Norge. Og en horde meningsfeller mener at det er nødvendig med færre sykehus, fordi det hevdes at kan gi bedre behandlingstilbud. Vi har en helsedirektør som mener at det ikke er grunnlag for å opprettholde alle sykehusene framover.

Det tas til orde for å frata lokalsykehus oppgaver, og flytte oppgavene til mer spesialiserte funksjoner – dvs til større sykehus. Helsedirektoratet mener at det er feil bruk av ressurser og personell å beholde alle sykehusene vi har i dag.

Spørsmålet er;
1.
Skaper en eventuell slik omlegging økt trygghet for en samlet befolkning?

2.
Hvem er det som fremmer disse synspunktene – hvem representerer de – og hvem er de?

Innføring av markedsliberalismen og EØS (EU)
I land som fullt ut innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet, privatiserte det meste av sine helsetjenester (eksempelvis som på New Zealand). Helsetjenestene ble med det raskt forbeholdt den rike eliten – fordi arbeidstakere og trygdede flest ikke tjener nok til å kjøpe slike private helsetjenester.

Helseforsikringer er generelt ofte så dyre at arbeidstakere og trygdede ikke har økonomi til den slags luksus. Og for at en person i det hele tatt å få tegne helseforsikring, er man avhengig av å bli erklært funksjonsfrisk – og med dokumentasjon på at nærmeste slektsledd er uten symptomer på sykdom eller alvorlige sykdom og/ eller lidelser.

I EU-området er helsevesenet dels privat og delt offentlig. Som oftest er det slik at det private helsevesenet har den muligheten at de kan sorterer ut de pasientene de vil, og de tar ensidig de lønnsomme helseoppgavene, mens de mer kompliserte og kostbare tjenestene da må tas av det offentlig (som igjen får store helsekøer). På de fleste stedene har denne praksisen/ utviklingen medført at det private helsevesenet fremstår som moderne og flott, mens det offentlige er forfalt og nedslitt. Noe som er en villet og styrt utvikling fra politikernes side.

I 2002 innførte man en ordning med helseforetak i Norge, det ble som et resultat av et politisk kompromiss. Den politiske stemningen var ikke til stede for å følge eksemplene fra New Zealand og mange andre land i EU, med å delprivatisere helsetjenestene (med overvekt av private helsetilbud).

Det som er et faktum, og resultatet av opprettelsen av helseforetaksmodellen i 2002 , er at helseforetakene (sykehusene) ble Norge privatisert!

Den dagen sykehusene ble foretak, ble all makt og myndighet over helsevesenet overført fra politisk demokratisk valgte organer over til lukkede styrerom. Foretakene styres etter Aksje- og foretakslovene.
Medlemmer av ”gutte- og jenteklubben grei (spesielt utvalgte)” fikk dermed plass i styrerommene – selvsagt i den hensikt å legge elitens premisser til grunn for fremtidig sykehuspolitikk. De ”utvalgte (som ikke er demokratisk valgte)”, er personer som jeg opplever sitter med nyliberalistiske tanker og holdninger – godt forankret på høyresiden politisk – og med stor lojalitet til EU og EØS-avtalen). Dermed ble helsevesenet i realiteten blitt privatisert i Norge.

Styrene i helseforetakene fikk all makt, og har siden lagt hovedstrategien for fremtidig sykehusstrategi i Norge. Pressen og det offentlige ble nektet innsyn i saksdokumenter, og tilgang til styrerommene de første årene. Slik ble/ blir demokratisk inntatte skatte- og avgiftspenger, overført til helseforetakene gjennom bevilgninger fra staten over statsbudsjetter, forvaltet av disse privatpersonene!

I dette spillet har den private sykehusledelsen valgt å bruke store summer på dyrkjøpte, private, konsulenter i omstillingsprosessene. Bruk av private konsulenter betyr en outsourcing av kompetanse – ut av helseforetakene. Det betyr å opprette et system hvor sykehusene blir mer og mer avhengig av private konsulenter – og hvor prisene på disse konsulenttjenester øker i takt med avhengighetsforholdet. En ikke ukjent lobbyist/ konsulent – Bjarne Håkon Hanssen (tidligere helseminister) tar eksempelvis kr 4 000.- pr time er det opplyst – bare for å illustrere prisnivået. Penger som burde vært brukt på pasienter – brukes i stedet på konsulenter.

Det disse konsulentene/ lobbyistene gjør – er i praksis ikke annet enn å påvirke/ hevde det EU/ EØS forteller at medlemsland/ EØS-land skal gjøre. Det er de samme holdningene, meningene, og løsningene som presenteres over alt. Det vil si at konsulentene bruker all sin kraft til å påvirke til at sykehusene ikke underlegges demokratiske beslutningsorganer igjen, samt sørge at det blir brukt masse penger på anbud og bruk av private (outsourcing) – som er lønnsomme for de private.

I 2001 ble ”fritt sykehusvalg” innført i Norge. Denne reformen introduserte økonomiske insentiver, og større grad av konkurranse, innenfor blant annet spesialhelsetjenesten. Mens ”innsatsstyrt finansiering” åpnet for indirekte konkurranse mellom sykehusene, åpnet ”fritt sykehusvalg” for direkte konkurranse om pasienter mellom sykehus. Med sykehusreformen i 2002 ble markedselementer i helsesektoren innført, og man innførte funksjonsdelinger mellom sykehusene.

Med funksjonsdelingene mellom sykehusene oppsto et nytt fenomen. De sykehusene – som styrene i helseforetakene vil at fortsatt skulle bestå i fremtiden – fikk de lønnsomme oppgavene (og dermed overskudd), mens de sykehusene som styrene i helseforetakene ville at skulle nedlegges – fikk de ulønnsomme tjenestene (sykehus med store underskudd).

Dette ble det bråk og konflikter av, og hvor også politikerne til slutt ble tvunget på banen. I kjølvannet av dette fikk mange politikere seg et sjokk når de oppdaget at de i realiteten ikke lengre hadde verken makt eller myndighet i helsespørsmål knyttet til sykehusene.

Igjen ble det åpnet for et slags kompromiss, Stortinget fant en underlig løsning – som egentlig er en modell fra EU sine styringssystemer. Det ble åpnet for at ”politikere” skulle inn i styrene til sykehusene. Ikke demokratisk valgt – men spesielt utpekte (i tråd med det generelt demokratiske underskuddet man har i EU).

Problemet er at disse ”politikerne” – er som nevnt – at de har ikke noen demokratisk valgt organisasjon/ fora bak seg, eller demokratisk fattede vedtak, som forteller hva disse ”politikerne” skal mene og legge frem i styrene i styrene.

I tillegg er disse ”politikerne” i mindretall i styret. Det betyr at disse ”politikerne” i praksis ikke er annet enn et gissel for ”gutte- og jenteklubben grei” sin politikk – og som ble fastlagt og bestemt før ”politikerne” kom inn i styrene!
Disse ”politiske” valgte styrerepresentantene er dermed fanget i et system som fremmer høyre- og EU/ EØS-politikk.

Det at disse politikerne verken har noen demokratisk organisasjon, eller demokratisk fattede vedtak bak seg – betyr at i praksis at disse ”politikerne” ikke representerer andre enn seg selv i styrene. Det i seg selv bør være et stort tankekors i et demokrati – men det er jo slik EU vil ha det!

Sykehus for eliten
Det at man politisk ikke har fått privatisert helsetjenestene, og innført et klassesystem for helsetjenester (hvor enkelte ikke råd til delta) – slik man blant annet gjorde på New Zealand, har åpenbart plaget og provosert eliten i Norge kraftig! Det er trolig den bakenforliggende årsaken til at eliten fikk politikerne med på at sykehusenes styrer måtte privat styrt.

Helsedirektørens uttalelser om at det er tryggere med færre sykehus, skyldes etter min oppfatning to forhold;

1.
Styrene i helseforetakene (og eliten) vil ha omkamp på de samme sakene som de ikke fikk gjennomført i forbindelse med sykehusaksjonene for noen år tilbake. Det vil si nedleggelse av sykehus, og flytting av spesialistene dit hvor majoriteten av eliten bor.

2.
Det er etter hvert blitt mange velstående i Norge som har tegnet egne helseforsikringer, eller har fått slike helseforsikringer som en del av arbeidsavtalene sine (betalt av arbeidsgiver). Disse velstående bor stort sett i de store byene med utstrakt forretnings- og industrivirksomhet. Jeg mistenker derfor at krefter fra disse miljøene kan stå bak kravene om endringer med å samle all spesialkompetanse på helsetjenester til få – men store sykehus. Hensikten er selvsagt å samle den beste kompetansen på helse “utenfor elitens egen stuedør”, og gi den rike eliten økt trygghet i eget nærmiljø. En omlegging som eventuelt – dersom den blir gjennomført – vil ha negative konsekvenser for andre grupper rundt i landet.

Sykehusene må tilbakeføres til forvaltningen
Norge er et geografisk stort land – tatt i betraktning at vi bare er i underkant av 5 millioner innbyggere. Det mest optimale vil derfor være å legge ansvaret for sykehusene tilbake til forvaltningen – under et direktorat. Direktoratet må i tillegg også få ansvaret for ambulansetjenestene i sin helhet, samt ansvaret for allmennlegetjenesten rundt i landet. Det handler om en felles minimumsstandard uavhengig av hvor man bor.

Det viktigste er at politikerne – på demokratisk vis – får ansvaret for å bestemme hvor plasseringen av universitetssykehus, distriktssykehus, andre distriktsmedisinske institusjoner, samt lokale akuttstuer skal ligge, samt dets funksjoner – og selvsagt etter rådslagning med direktoratet.
Det vil si å innføre et system hvor man opphever elitens makt over sykehusvesenet i Norge.

Problemet er trolig EU, og Norges binding til EØS-avtalen, hvor Norge pålegges (uavhengig av politisk farge) å føre høyrepolitikk (dvs elitens politikk). Det er også en utfordring å få Norge ut av EØS-avtalen – og stå på et fritt grunnlag slik Sveits har gjort – og lykkes med!

Mitt poeng med dette innlegget og mulige påstander, er å få en debatt som er styrt på demokratiets og solidaritetens prinsipper – ikke som i dag – på elitens premisser.

Norske politikere er passive, og nordmenn flest late og selvgode, ifølge amerikansk diplomat. Den amerikanske ambassaden i Oslo advarte for tre år siden Washington mot radikalisering og ekstremisme som kan føre til terrorvirksomhet i Norge.
I dokumentene fra ambassaden som er lekket til WikiLeaks og som Aftenposten og Svenska Dagbladet har fått tilgang til, fremgår det at amerikanerne oppfatter norsk politi som på defensiven, ute av stand til å konfrontere de ekstreme miljøene og dårligere rustet i terrorberedskap enn kollegene i Danmark og Sverige.
Den amerikanske ambassaden i Oslo mener Norge kan komme inn på en farlig vei hvis ikke noe gjøres raskt. Unge norskpakistanere som står utenfor arbeidslivet, pekes ut som en risikogruppe. Radikalisering og ekstremisme kan føre til terrorvirksomhet også i Norge, skriver Aftenposten. Hva mener du ?