(Dette er et leserinnlegg som er sendt til Finnmarken og som vi håper blir trykket)

Lørdag 11.september 2010 ble det fra Vadsø kommune tvangsutsendt 20 kosovo-serbiske barn, 11 kvinner over 18 år og 8 fedre. 39 kosovo-serbiske asylsøkere har altså fått avslag og er sendt bort fra Vadsø – 31 av disse er barn og kvinner! Familiene har bodd mellom 2,5 år og 3,5 år i Norge, for det meste av tiden i Vadsø hvor de har etablert seg.

Det verserer mange ulike meninger i forhold til denne saken i media. Vi har også fått oppleve et stort folkelig engasjement som bekrefter hvilken tilknytting disse familiene har hatt i Vadsø. Hovedfokuset har i stort grad handlet om metodene omkring utsendelsen. Jeg forstår svært godt at det er mange som opplever hendelsesforløpet vanskelig og provoserende. Imidlertid opplever jeg at det er 2 områder som har fått liten plass i mediebilde. Det handler om asylsøkerbarns lovhjemlede rettigheter i saksbehandling og behovet for dyktig arbeidskraft i lokal samfunnet vårt.

Når det gjelder asylsøkerbarns lovhjemlede rettigheter i saksbehandling, er det 2 forhold som særskilt regulerer dette. Det er Barnekonvensjonen som Norge har skrevet under og erkjent i 1991 og det handler om nye forskrifter til utlendingsloven pr.01.01.10.

Barnekonvensjonen står OVER norsk lov, og regulerer forholdet mellom stat og individ. Det betyr at det er norske myndigheter som er ansvarlig for å følge opp barnekonvensjonen. Konvensjonen forplikter ikke bare regjering og Storting. Også kommunene, fylkeskommunene og andre offentlige organer må handle aktivt i tråd med konvensjonen. Barnekonvensjonen pålegger norske myndigheter å ta hensyn til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn både ved regelverksutforming og i individuelle vurderinger. Dette innebærer at det settes grenser for hvilke spillerom myndighetene har til å sette i verk tiltak som ikke er til barnets beste.

Den nye utlendingsloven pr. 1.januar 2010 sørger for at barns rettigheter er blitt styrket og barns behov blir mer synliggjort i den nye loven. Å ta hensyn til barnets beste i utlendingssaker har LENGE vært en del av internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Forskriften inneholder for eksempel en ny hovedbestemmelse om at barn over syv år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal blir hørt før det treffes avgjørelser i saker som vedrører dem. I saker om asyl og familieinnvandring, fastsettes det særskilte regler om gjennomføring av samtaler med barn.

UDI opplyser at saksbehandlingstiden og effektiveringen av ”utkastelse” har tatt så lang tid med bakgrunn i at Norge ikke har fått til en overtagelses avtale med Serbiske myndigheter før sommeren 2010. Vi er enige i at overtagelsesavtaler generelt er bra med tanke på at nye asylsøkere dermed kan returneres raskere før tilknytting til Norge etableres. Imidlertid er det desto viktigere at vi skiller mellom asylsøkere barn som kommer til Norge etter at avtalen er inngått sommeren 2010, og de asylsøkerbarna som har vært i Norge i over 2 år i påvente av at avtalen skal komme på plass.

Ingen av de 20 kosovo-serbiske barna har fått rettmessige individuelle behandlingen etter Barnekonvensjonen og forskriften i Utlendingsloven etter at overtagelsesavtalen ble underskrevet. Dette er urimelig! Arbeidsgruppa har med bakgrunn i dette sendt inn et formelt krav til justisministeren om omgjøring av utvisningsvedtak og avslag på opphold som disse barna og deres familier har fått.

Brevet med omgjøringskravet som er sendt justisministeren er lagt ut på – Mitt Finnmark for de som ønsker å lese saken i sin helhet.

På vegne av arbeidsgruppa – Tone Persen