Jeg har problemer med å tro mine egne øyne her jeg sitter og leser Finnmarken 28. mai og Elsa I. Ingilæs leserinnlegg med tittelen STASBYGG TIL SALGS TIL BUNNPRIS.
Hun skriver, sitat: ”Så skjer det som er etter mitt syn det verste. Vi tillater at distriktene kjøpes opp som feriested for byboere eller at barndomshjemmet blir feriebolig.” Hun fortsetter lenger ut i innlegget med å sukke over unge arbeidsføre folk som ikke får kjøpt eller leid bolig på steder som Kiberg eller Bugøynes. De blir presset til å flytte, også videre.
Elsa I. Haldorsen driver en reiselivsbedrift i Bugøynes. Det har hun gjort i flere tiår. Hun har kjøpt opp bolighus i bygda som leies ut til turister.
Og var det ikke slik at senest i vinter måtte en familie takke nei til jobb i Bugøynes fordi de ikke fikk tak i hus? For også denne bygda er full av tomme ”barndomshjem” som bare brukes under sommerferiene, det fins faktisk ingen mulighet for gjenbruk av bolighus i Bugøynes.
Men Elsa I. Haldorsen er ikke rett person til å bekymre seg om utarming av bygdene og unge arbeidsføre familiefolk som i verste fall må flytte fra hus til hus fordi de ikke får tak i noe permanent, hun er en av bidragsyterne til at dette skjer. Men det er helt riktig det hun ellers hevder, nemlig at det verste som kan skje i ei bygd er når husene kjøpes opp og brukes til ferieformål.